Jeg er nå i den alderen der jeg må finne ut av hva jeg vil med livet. I hvert fall virker det sånn på alle rundt meg. Jeg har venner og bekjente som stresser rundt, de tyter ut unger, bygger hus og gifter seg. Også er det meg da. Den single jenta med dyre vaner og maur i rumpa. Jeg har lyst å se hele verden, jeg vil kjøpe en seilbåt og seile jorden rundt. Jeg vil hoppe i fallskjerm, svømme med delfiner, ri over Island på islandshest, dra på jungelsafari til Afrika eller surfe på Bali. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre før fornuften slår til, og jeg sitter der i mitt lille hus på landet med mann og barn. Jeg ser moren min sitte hjemme og rive seg i håret, for hadde det vært opp til henne så burde jeg ha funnet meg en mann for to år siden. Hun er vel sikkert sykelig nervøs for at hun aldri kommer til å bli bestemor.
Unger hva er greia med det egentlig? For det første må man igjennom 9 lange måneder hvor man spyr, legger på seg en haug med kilo, man har humørsvigninger så store som verdens største bergodalbane. Man klarer ikke engang shave sine egne legger, eller ta på seg sko når man skal utenfor døra. Når ungen kommer er det ”hade bra” til alt sosialt liv. Da er det ungen i fokus. Man må skifte bleier, ha søvnløse netter, tørke gulp, og man må man amme til alle døgnets tider. Man har ikke engang tid til å pleie kjæresteforholdet. Det går flere måneder mellom hver gang man har sex, og når man først har det må man være musestille så ungen ikke våkner. Jeg mener det, applaus til alle som har barn og får forholdet til å fungere.
Men må man egentlig ha barn for å bli lykkelig her i livet? Holder det ikke at man har gode venner og en jobb man trives med? Jeg mener, hvor langt skal man la samfunsbehov, andres forventninger og familietradisjon styre ens livsvalg. Er det ikke opp til hvert enkelt menneske å bestemme selv hva man vil gjøre med livet sitt?
Nå lever vi i en tid der det er likestilling mellom kvinner og menn, slik var det ikke før. Da var kvinnene økonomisk avhengig av mannen, og hadde man først giftet seg så måtte man være sammen med den mannen resten av livet. Hadde det vært slik nå i dag, da hadde jeg gått på veggen. Jeg kan virkelig ikke se for meg at jeg skal finne en mann og være sammen med han resten av livet. Jeg kan ikke forstå at det skal være mulig. Men så er det jo slik da, at man dessverre ikke kan gå igjennom et helt liv uten å bli forelsket. Kjærlighet er en klisje som dessverre rammer oss alle. Det er ikke til å unngå! En dag sitter jeg nok der selv, hodestups forelsket i en eller annen fyr. Forhåpentligvis en surfer jeg har møtt på Bali… Men dessverre er det ikke noe jeg kan styre. Hadde det vært så enkelt at man kunne ha styrt sitt eget liv. Ja da hadde jeg funnet en kjekk surfer og holdt han av til jeg hadde vært klar for å slå meg til ro. Det hadde i grunn vært veldig fint med en kontroll som man kunne styre livet med. Har man gjort noe man angret på kunne man trykket på slette knappen, så vips var det problemet borte. Tenkt noe så bra, da hadde nok aldri ordet fylleangst vært oppfunnet. Kanskje kommer det en slik oppfinnelse i fremtiden. Det er det positive med livet, man vet aldri hva som vil skje neste dag. Lev hver dag som om den ville bli den siste, og ta alle utfordringer på strak arm. Det eneste som er sikkert med livet er at man en dag ikke vil være en del av det mer. Man vet aldri hvilke veier man vil krysse før man kommer til det punktet i livet der det ikke er noe mer liv. Livet er uforutsigbart, og jeg mener at det er bedre å angre på ting man har gjort, enn å angre på ting man ikke har gjort!
Så kom Linn ut av skapet (som en overraskelse til meg).. Ååhh gjett om jeg ble glad..
Venner og svik.
for 15 år siden
